Amsterdam

Om ytringsfrihet, knebling og anklager – en liten analyse

Listhaug

Jeg har ikke sett på House of Cards, men føler jeg har fått min dose politisk drama fra norsk politikk den siste uka. Dette er en «gullpakke» for noen som trenger materiale for case studies innenfor retorikk og argumentasjonsteori! Etter jeg begynte å studere nettopp argumentasjonsteori og retorikk, følger jeg debatter med nyvunnen interesse, nysgjerrighet og kunnskap. Bjuder med dette på en liten analyse fra sidelinjen til manesjen i sirkuset som har utspilt seg de siste dagene. Må understreke at jeg ikke har en politisk agenda, men synes saken er interessant fra et faglig retorisk og argumentasjonsteoretisk perspektiv.

But first… litt argumentasjonsteori!

Det finnes ulike typer meningsforskjeller – «difference of opinions». Meningsforskjeller mellom to parter i en diskusjon kan være uttalt og eksplisitt (mixed difference of opinion) som i en politisk debatt, eller antatt (nonmixed) – som f.eks. i en reklame, der det antas at den andre parten (potensiell kunde) ikke er overbevist om standpunktet, om at han/hun bør kjøpe et produkt eller en tjeneste – eller en politisk stemme for den saks skyld. Den som har ytret et standpunkt er protagonisten som har en «burden of proof»- en bevisbyrde; den som legger frem argumentasjon for sin sak. Antagonisten stiller såkalte «kritiske spørsmål» for å teste hvorvidt standpunktet er akseptabelt eller ikke, og avhengig av hvor gode svar protagonisten kan tilby, jo større sannsynlighet er det for å få aksept for sitt standpunkt. Hvilke kritiske spørsmål som kan forventes, avhenger av hvilken type argumentasjon man har med å gjøre – hvilken sammenheng det er mellom standpunktet og argumentasjonen som gis.

Den vanskelige diskusjonsbalansen: Urimelig effektiv eller rimelig ineffektiv?

I den pragma- dialektiske tilnærmingen til argumentasjon, er alltid utgangspunktet at partene søker å løse diskusjonen basert på den faktiske kvaliteten/merittene til argumentasjonen som legges fram. Dette refereres til som «the dialectical goal of reasonableness», og skjer gjennom en såkalt «kritisk diskusjon». En kritisk diskusjon er et teoretisk konsept, en modell som forklarer hvilke steg en diskusjon går gjennom; konfrontasjon, åpning, argumentasjon, konklusjon. I virkeligheten kan det være at en diskusjon avviker fra dette, f.eks. ved at stegene kommer i ulik rekkefølge. En modell er uansett en modell – et slags utgangspunkt å forstå verden ut i fra. Tilbake til det å være «reasonable», hva betyr det? Det er formulert ti regler for en kritisk diskusjon, som er nesten som «de ti bud» for hvordan man skal oppføre seg i en diskusjon for å komme til enighet på en «reasonable» /akseptabel måte (kan gå nærmere inn på de senere, spesielt interesserte kan lese her). Dersom en av partene i en diskusjon, på hvilket som helst steg i diskusjonen bryter noen av disse reglene, så regnes det som en «fallacy», rett og slett en tankefeil eller «urimelighet» som hindrer eller utfordrer prosessen med å finne en løsning basert på sakens faktum.

Et eksempel på et slikt bud er at en parts angrep på et standpunkt kan ikke være relatert til et standpunkt som motparten faktisk ikke har fremlagt. En kjent fallacy her er «stråmannen», der man misrepresenterer det motparten har sagt ved å ta det ut av sammenheng, eller forenkle/overdrive. Det er ikke alltid folk gjør dette med vilje, folk ønsker jo ikke å fremstå som «urimelige» eller ulogiske, men i «kampens hete» kan man risikere å gå på kompromiss med hva som er «rimelig» i sin iver etter å vinne – noe vi har sett eksempler på i norsk politikk i det siste. Argumentasjonsteorien erkjenner at i praksis ønsker man ikke bare å være «rimelig», man vil også være effektiv i sin argumentasjon. Dette refereres til som «the rhetorical aim of effectiveness». Kort oppsummert: Folk ønsker (stort sett) å få det som de vil, og «vinne» diskusjonen i sin favør, dog på en akseptabel måte. Rimelighet og effektivitet er to ulike mål som utfyller hverandre og må balanseres til enhver tid. Derfor sier man at partene «manøvrerer strategisk» for å være effektive og få gjennomslag for sitt standpunkt, men ikke urimelige slik at det «tipper over» til å utgjøre en fallacy – en tankefeil.

Side note: Personlig synes jeg retorikk er spennende, og det var det som gjorde at jeg søkte meg til University of Amsterdam. «Kunsten å overbevise»; det er definitivt er noe fascinerende ved folk som evner å appellere basert på en kombinasjon av følelser, logikk og/eller «image» og på den måten får publikum med seg – eller mot seg… Etter å ha blitt introdusert for «retorikkens motstykke» gjennom blant annet logikk, argumentasjonsteori og konseptet om å manøvrere strategisk, merker jeg imidlertid at jeg har bedre innsikt og faglig tyngde til å analysere og evaluere argumentasjon. Det «hjelper» faktisk ikke å være en dyktig retoriker om veien til å «vinne» er brolagt med logiske brister og urimelige argumenter som ikke henger på greip.


Ytringsfrihet,  knebling og anklagelser

Listhaug har opplevd de siste dagene som en heksejakt og hun mener at hun har blitt forsøkt kneblet. Om vi tar en liten pause fra å latterliggjøre/ håne dette, og ser nærmere på de faktiske forholdene fra et argumentasjonsteoretisk perspektiv, gir det til en viss grad mening. Disclaimer: Man trenger ikke sympatisere med innholdet i politikken for å gjøre en saklig analyse av kvaliteten på argumentasjonen. I en kronikk i går skrev jurist Anne Ingeborg Finsaas Reiestad «du er ikke blitt sensurert, Sylvi Listhaug. Du er blitt motsagt.» Nuvel. Man kan bli både motsagt og forsøkt sensurert, og det ene utelukker ikke det andre. Jeg mener at Sylvia har et poeng, og jeg vil forklare hvorfor. Meningsbrytninger og kritiske, sunne og rimelige diskusjoner bringer samfunnet fremover, slik Reiestad riktig påpeker. Aller først på lista over «de ti bud» for hvordan en slik kritisk diskusjon ideelt sett foregår, lyder som følger (fritt oversatt): Frihetsregelen. Partene må ikke forhindre hverandre i å fremlegge standpunkter eller tvil, eller begrense hverandres standpunkter. I dagligtale kan dette oversettes til ytringsfrihet. En forutsetning for å løse en meningsforskjell/ uenighet om et tema, er nødvendigvis at de ulike standpunktene med tilhørende argumenter «kommer på bordet». Denne regelen kan «brytes» på ulike måter, og for å «kalle en spade for en spade» så kan man si at det motsatte av å følge frihetsregelen er å forsøke å kneble noen. Èn måte er gjennom personangrep, ved å avskrive meningsmotstanderen på ulike måter (dum, rasistisk, you name it) – det latinske navnet for denne type tankefeil er «argumentum ad hominem», dette er en gjenganger i politikken. Et annet eksempel er «the fallacy of declaring standpoints taboo or sacrosanct»: Man erklærer noe for tabu, eller ikke åpent for diskusjon. Når man ikke kan diskutere et tema fordi noen føler seg krenket, kan det være å bryte med frihetsregelen, ytringsfriheten. For det er jo ikke slik at enten så har man ytringsfrihet eller så har man ikke det – det er jo grader av alt. Satt på spissen: Det at Norge antageligvis er i verdenstoppen for ytringsfrihet betyr ikke at det ikke finnes mer subtile måter å “dempe” ytringer på enn å fengsle folk. Det å appellere til følelser kan være en effektiv måte å legge restriksjoner på motpartens ytringer; «appeal to pity» (argumentum ad misericordiam).

«Hvordan kan noen være så hensynsløse/ slemme å [sett inn det som passer – i dette tilfellet: ikke bry seg om de overlevende fra Utøya]”? Spesielt sett i lys av premieren av filmen «Utøya 22.juli» kan man (for å si det forsiktig) si at det var både uklokt, unødvendig provoserende bruk av retorikk, og strategisk dårlig timing å publisere en facebookpost som koblet AP og terror. Men selv om vi må tro at rådgiver Espen visste godt hvilke knapper han trykket på da han komponerte innlegget, var det vel få som kunne forutse hvilke dimensjoner av konsekvenser et ble snakk om. Innlegget var uanstendig, for å bruke Bondevik-terminologi. “Unreasonable” fra et argumentasjonsteoretisk perspektiv. Rent logisk så er jeg faktisk ikke sikker på hvilken kategori tankefeil eller «fallacies» argumentasjonen kan klassifiseres som eller hvilken diskusjonsregel den bryter med; den kvalifiserer til flere, og det fortjener egentlig en egen analyse. Men siden det virker å være ganske populært (mainstream?) å latteliggjøre/ avfeie ytre høyre fremfor å være lutter øre, vil jeg i stedet forsøke å se det fra deres side. Forstå. Og her kommer jeg til poenget: Å skyve deler av diskusjonen rundt innvandringspolitikk under teppet, legge restriksjoner på den fordi det kan oppleves som krenkende, det er også å regne som et urimelig argumentasjonstrekk i det som bør være en sunn, kritisk diskusjon. Derfor forstår jeg frustrasjonen fra Listhaug og andre som ønsker å diskutere innvandringspolitikk, men som tidvis blir stemplet som både det ene og det andre av både meningsmotstandere og media. Det er kanskje nettopp denne frustrasjonen som er noe av grunnen til at Frp går frem på en ny meningsmåling? Ikke vet jeg.

Uansett kan man gjerne med rette si «det er ikke det at det ikke skal diskuteres, men det er måten det gjøres på». Det er vel her begge sider kan gå litt i seg selv med hver sine utfordringer i debattklimaet, enten det er måten man snakker om og med hverandre på, eller evne til å diskutere åpent en av vår tids store samfunnsutfordringer.  

Comments

comments