Etter en samtale med en venninne om bruk av sosiale medier, begynte jeg å reflektere rundt hvordan jeg bruker instagram, og ikke minst hvorfor. Kanskje mest det siste. Er det personlig merkevarebygging? Er det et ledd i å oppnå noe annet? Jeg har spesielt de siste 3-4 årene delt raust av både hverdagsliv og jobbliv (nå studentliv). I såfall; kunne jeg vært tjent med å “spisse” kommunikasjonen min mer mot en bestemt målgruppe så det ikke går «inflasjon» i alt man legger ut? Det tar jo unektelig mye tid – er det verdt det? Og hvor går skillet mellom jobb og privatliv? Noe av det som kjennetegner den uoversiktlige digitale medie- og teknologihverdagen er jo nettopp at skillene viskes ut i takt med økt tilgjengelighet – på godt og vondt. I Gudbrandsdalen er nettopp dagens teknologi og muligheter for å jobbe fra hvor som helst (og når som helst) både en betingelse og et argument for å få folk til å flytte dit, og bli boende der. Meanwhile, i Frankrike, har “the right to disconnect” blitt en lovfestet rettighet. Balansen er hårfin! Men la oss først sette min instagram-bruk inn i en sammenheng, let`s talk about the digital revolution!
Formidlingsmuligheter i endring
Før ble innhold (som nyheter og reklame) tydelig og oversiktlig distribuert i bestemte avis/ magasinoppslag, i bestemte radio eller tv- kanaler, på faste, forutsigbare tidspunkter, man kjente avsenderen, avsenderen kjente sitt publikum – som sannsynligvis hadde mer tiltro til det som ble formidlet da, enn det som er tilfellet i dag. Så kom den digitale revolusjonen og snudde oppned på en del ting. Måten vi konsumerer underholdning, kunnskap, inspirasjon og tjenester på er i konstant endring, for eksempel mindre bruk av TV og mer bruk av internett, og alt som konseptet «the internet of things» vil medføre i fremtiden. Dette påvirker måten innholdet og tjenestene blir distribuert/ formidlet på. Nedlegging av videosjapper (jeg husker såvidt at vi en sjelden gang leide film fra Statoil – lukten av frityr kom med på kjøpet), oppsving i strømmetjenester som Netflix (film/dokumentar), Spotify (musikk), Uber (transport) og Airbnb (overnatting) – for å nevne noen eksempler. En av de “fenomenene” som har gitt Norge internasjonal oppmerksomhet i det siste er en nettbasert dramaserie som aldri ble vist på tv, og som det aldri ble reklamert for på “tradisjonell måte”- den spredte seg som ild i tørt gress på sosiale medier. “SKAM” var innovativ i måten serien skildret moderne ungdomsliv, men ikke minst i måten historien ble fortalt på og som kanskje gjorde at den fikk grep om folk på måten den gjorde: Vi kunne følge karakterenes liv på instagram (altså som en hvilkensom helst annen person), og følge med på samtalene de hadde seg i mellom. På den måten ble vi en del av et parallellunivers som var fiktivt, men like fullt veldig virkelighetsnært og relaterbart. Noe som forsåvidt er overførbart til mye av internett; fiktivt, men like fullt veldig virkelighetsnært. Med den digitale revolusjonen og sosiale medier fikk alle «tildelt en mikrofon» og ble sine egne redaktører, med muligheter til å publisere, mene, dele, like og kommunisere, på helt nye måter. Folk er mer eller mindre bevisst både mulighetene som ligger i å ha “en mikrofon i hånda” og redaktøransvaret det medfører (se f.eks. Lothe).
Brukerskapt innhold gir informasjonsjungel
Oppblomstringen av “brukerskapt innhold” har satt sitt preg på og utfordret både etablerte businessmodeller og måten nyheter, tanker og idèer formidles – og diskuteres på. Med brukerskapt innhold mener jeg for eksempel wikipedia, anmeldelser på transparente “rating” plattformer som facebook, airbnb og tripadvisor, i tillegg til blogger og selvutnevnte nyhetskanaler (alternative medier), for å nevne noe. Dette utfordrer; forbrukermakten er større enn før, innflytelse utøves fra andre kanter og på andre måter enn før (influencers) samtidig som det er viktig å være bevisst på at de som roper høyest ikke nødvendigvis har rett. Satt på spissen har det aldri noen gang vært lettere å få tilgang til informasjon, samtidig som det aldri har vært en mer krevende øvelse for den jevne mann i gata å «skille snørra og barten» når det gjelder å finne og kvalitetssikre innhold, og gjøre seg opp en mening om noe. Et ganske artig eksempel er mannen som tjente penger på å skrive falske tripadvisor-anmeldelser for restauranter i London, og tenkte først at det eneste som ikke er mulig å «fake» er restauranten i seg selv. Eller er den det? Resten er historie, og her kan du se hvordan en mann fikk en ikke-eksisterende restaurant til å bli #1 på tripadvisor i London. Et mer bekymringsverdig eksempel er hvordan de relativt nye begrepene «fake news» og «alternative facts» brukes ukritisk av meningsmotstandere for å dekreditere nyheter man ikke liker, eller til og med betvile forskning. («Fun fact», siden dette innlegget innledet med instragram-bruk: Både «fake news» og «insta» er på lista over Collins Dictionary`s Word of the Year for 2017. Språket reflekterer samfunnet.)
Universell problemstilling
Uansett. Man kan hevde at mistillit har gode kår, og det er ikke så rart at folk er litt skeptiske til mye av det de leser eller ser på nett. Eller at det vi gjerne oppfatter som «viktige saker» drukner litt i jungelen av stemmer. Men hva betyr det? Det betyr at i skjæringspunktet mellom et økende mylder av informasjon og synkende tillit/økt skepsis til det man får servert, ligger den universelle problemstillingen: Hvordan kan man få gjennomslagskraft med sitt budskap, enten det er som bedrift som vil selge et produkt eller en tjeneste, som politiker som vil overbevise med et politisk budskap, eller en fagorganisasjon eller ideell organisasjon som vil sette dagsorden? Det finnes jo bloggere med flere daglige lesere enn en mellomstor norsk lokalavis, til manges frustrasjon. Jeg tror at nesten uansett hva budskapet, innholdet eller «domenet» er, så er det de som evner å engasjere og kommunisere med sitt publikum som vil nå gjennom. Med den digitale revolusjonen har vi fått nye verktøy for å gjøre nettopp dette, og instagram er et av de. Det angår deg enten du liker det eller ikke, fordi det er en del av samfunnet i dag.
Tilbake til @birbay på instagram
Jeg har alltid vært glad i å formidle selv om jeg ikke har «turt» å gjøre det i like stor grad som i dag, og ble anbefalt å opprette en brukerkonto på Instagram av en klassevenninne i London i 2012, to år etter at fotodelingstjenesten ble lansert. Da reflekterte jeg ikke spesielt mer over det enn at denne plattformen lignet litt på «weheartit», en nettside som for meg var som et slags univers med inspirerende, fine bilder, som jeg lagret lokalt i en mappe på pc-en min. Mitt lille skattekammer! I dag lagrer jeg instagrambilder i ulike kateogorier inne på selve appen, som f.eks. «byutvikling», «trening», «interiør» og «steder å besøke i Amster». Det jeg selv la ut i min spede instagram-begynnelse var ganske random. Det er ca. like pussig å se sine første, klønete instagrambilder som å scrolle ti år tilbake og se hva man kunne finne på å legge ut på facebook-feeden sin.#Tb til første uka på instagram i 2012. 4H-møte på Frya: Hund, Høne, Hane og (u)Hånterbar ettervekst:
På samme måte som instagram er noe helt annet i 2018 enn det var i 2012, har mitt syn på, og forhold til instagram utviklet seg. Jeg har blitt mer bevisst hvilken potensiell stor påvirkningskraft som ligger i dette, og det går selvsagt begge veger. Jeg bruker selv instagram f.eks. for å finne steder å besøke og ting å gjøre i byen, og for å komme i kontakt med folk. På fredag var jeg f.eks. på besøk i en husbåt jeg hadde invitert meg inn i via «DM» (direkte melding) til en person jeg kom over på instagram.
Noen ganger har folk kontaktet meg via instagram om ting vi har til felles, enten det er interesse for stedsutvikling, foto eller hest. Jeg har brukt instagram bevisst for å lage «digitale album» om ting jeg har vært opptatt av på ulike måter, som for eksempel #RingebuBnB (da jeg bodde i Ringebu og leide ut huset mitt på airbnb), #SygardForr (garden hjemme på Frya), og ikke minst da jeg var med på å bygge opp den digitale merkevaren til #LandsbyenRingebu gjennom jobben som prosjektleder for et bolyst og landsbyutviklingsprosjekt. Denne taggen har over 2000 bilder nå – fra ANDRE folk, og jeg ville vært naiv eller ukledelig beskjeden hadde jeg sagt at tre år med digital merkevarebygging rundt livet i landsbyen ikke hadde hatt en påvirkning. Alle innleggene jeg la ut som er relatert til dette, har jeg for øvrig merket med #bolystoglandsbyutvikling – min lille insta-portefølje for dette prosjektet, som i alle fall er gøy å se tilbake på for min egen del.
Instagram har blitt et utløp for min interesse for å formidle og uttrykke meg kreativt både skriftlig og visuelt, samtidig som jeg er bevisst på at det faktisk har en verdi i dagens digitale verden. Men hva er poenget med å dele fra livet mitt nå, som jeg ikke jobber med noe relatert til merkevarebygging? Jeg stilte meg selv faktisk spørsmålet når jeg flyttet til Amsterdam og plutselig hadde et «nytt» liv. Hva skal jeg skrive om nå? Skal jeg slutte å være så aktiv, nå som det ikke er «for noe» bestemt? Selv om det er både godt og sunt med en digital detox innimellom, føltes det ikke riktig å slutte å «instagramme».
Selv om livssituasjonen og det man skriver om kanskje endrer seg, så har ikke min genuine glede i å formidle og uttrykke meg endret seg særlig, og jeg ser på instagram som et verktøy. Hva du får ut av det, kommer an på hvordan du bruker det. Man kan bruke det målretta og bevisst, til å leke seg kreativt, til å komme i kontakt med folk, for å nevne noe. Jeg bruker det til alt det overnevnte, alt til sin tid, og det ene utelukker ikke det andre – jeg føler ikke at man må velge. Det er både fordeler og ulemper med instagram, som med det meste. Ulempene eller «farene» med instagram er for eksempel at det kan utgjøre en distraksjon når man skal jobbe med noe som krever konsentrasjon og fokus over lengre tid, negativ påvirkning/økt press om å være «perfekt», og avhengighet av «likes» eller følgere for å få bekreftelse eller anerkjennelse. Jeg tror at man til syvende og sist må ta ansvar for dette selv. Selv skrur jeg på flightmode på biblioteket viss jeg virkelig må fokusere, jeg følger ikke profiler som gir meg dårlig selvfølelse, og jeg legger ut ting jeg selv står for, uavhengig av hvor mange likes det skulle få. Let your weird light shine bright so the other weirdoes can find you! :P Livet byr på så mangt om man er åpen for det, og jeg synes det er gøy å skildre deler av reisen til de som måtte finne glede av å følge med på ferden.