I går kveld lå jeg på matta i yin yoga-timen og stirra i taket. Timen ble innledet med 3 rolige “dong” fra et slags slaginstrument som gav en dyp gjenklang i rommet gjennom lukten av røkelse, og fikk det til å gå frysninger fra øverst i nakken og nedover ryggraden. Stillhet – kun yogalærerens rolige stemme med nærmest hypnotiserende instruksjoner om pust og bevissthet. Jeg tenkte på at man kan dø når man er 80, som Kari, eller når man er 28, som Avicii. Man vet egentlig ikke når man dør, men man vet at man skal dø. Det er faktisk kanskje det eneste vi vet helt sikkert. Vi skal alle dø. Da er alt bare slutt, endelig punktum, evig stillhet – uavhengig av hvor mange historier man skapte eller fortalte, hvor mye man engasjerte seg, eller hvor mange man nådde ut til gjennom musikken eller hva det måtte være. Det spiller egentlig ingen rolle hva man gjør i livet, dør gjør man uansett.
Jeg snakket med Kari på telefonen etter jeg hadde begynt å se på “The Crown”. Familieoverhodet i Netflix-serien, Queen Mary (forøvrig hun som universitetet jeg gikk på i London er oppkalt etter), minnet meg på å ta en telefon til mitt eget familieoverhode- kanskje ikke dronning, men en slags diva på sin måte. Kari hadde også sett The Crown. Nå er hun død. (Så mange spørsmål jeg aldri får svar på. Hadde Kari Netflix? Eller brukte ho noen andres konto, slik jeg snylter på Juliane sin?) Døden ble selvfølgelig også den uunngåelige sjebnen til familieoverhodet i den engelske kongefamilien. I kontrastens ånd var ankomsten til den nye, lille prinsen i London en stor og lykkelig begivenhet i går. Livet, ass. Jeg ble tatt på senga, opptatt med mine eksestensielle tanker, da yoga-læreren satte på bakgrunnsmusikk; En litt spooky, mørk og meditativ versjon av barnesangen “byssan lull” fyllte rommet. Det skulle ingen instrument til for å gi meg “sensations in my body” denne gangen – timingen av denne norske (!) barnesangen var totalt uventet i denne settingen, og var nok til å få meg til å heve øynebrynene, kjenne øynene bli varme og tenke w.t.f. Det var en ganske merkelig opplevelse. Etter timen sa yoga-læreren begeistra at hun hadde tenkt på meg når hun hadde funnet sangen, og spurte hva teksten betød. Vetta faen jeg, tenkte jeg, og prøvde å huske teksten. Det var noe med noen vandringsmenn på vegen. Husker jeg syntes den var litt skummel når jeg var liten. Jeg gjorde et dårlig forsøk på å forklare dette, hvorpå yoga-læreren så meg dypt inn i øynene og utbrøt begeistra at jeg kanskje hadde “connected with my inner child” i timen. Nuvel, tenkte jeg, mens jeg stotret fram at det var litt mye som hadde skjedd i det siste og at det sikkert var derfor sangen “traff” meg. Da fikk jeg en spontan klem, noe som gjorde at tårene på nytt fylte opp øynene. -Tell me about the translation next time! smilte hun, i det jeg fant døra ut, litt satt ut av hele greia. Jeg googla “byssan lull” og fant til min store skuffelse ut at sangen egentlig er svensk. Svenskene har alt! Iallefall i følge min svenske klassevenninne Steffi. Det stemmer tilsynelatende. Avicii, og byssan lull som de seneste eksemplene.
Jeg låste opp sykkelen min og sykla til Albert Hejin, nederlendernes svar på Kiwi. Etter at kassadama hadde bippa gjennom et lass med varer, forteller ho meg at de har gått tom for poser. Det gikk da opp for meg at det var dette samtalen dreide seg om, mellom ho og den gamle dama foran meg i køen; den hverdagslige utfordringen med å få med seg varene hjem uten pose. Jeg skjønte jo ikke hva de sa, for det var på nederlandsk, men kroppsspråket gjorde at både jeg og flere bak meg i køa måtte dra på smilebåndet. Den gamle dama spøka og lo så hjertelig – det så nesten ut som at de var gamle bekjente, der ho løsningsorientert og litt komisk forsøkte å gi bort en kake ho hadde kjøpt, antakeligvis for å “lette på lasset”. Er det noe nederlendere er eksperter på, så er det å få med seg ting på en sykkel- og dette var intet unntak. Mens jeg begynte å pakke varene mine i en tøypose jeg kjøpte, plukka den gamle dama opp en tom pappeske fra butikken og begynte å pakke varene sine samtidig som ho fortsatt prøvde å gi bort noen av dem. Det ble min tur til å få tilbud om kaka. Den så egentlig ikke så god ut, og jeg bare “hehe, no thanks”. Så ble jeg tilbudt en sjokolade. Jeg sa høflig nei takk med et smil, men tenkte inni hodet mitt at jeg burde jo sagt ja, selvfølgelig vil jeg ha sjokolade. Alltid. Som om ho hadde lest tankene mine, putta ho bare sjokoladen oppi tøyposen min, og skratta. Jeg ble litt satt ut og rakte ho impulsivt en brokkoli som jeg nettopp hadde kjøpt. Ho tok ikke i mot den, selvfølgelig ikke. Hvem bytter en sjokolade mot en brokkoli, liksom. Jeg sykla hjem med Avicii på øret, og åpna sjokoladen. “Hazelnoot Puur – Everyday Happiness” het den, og den smakte godt. Aldeles nydelig, som Kari ville sagt.