I går kveld lå jeg på matta i yin yoga-timen og stirra i taket. Timen ble innledet med 3 rolige “dong” fra et slags slaginstrument som gav en dyp gjenklang i rommet gjennom lukten av røkelse, og fikk det til å gå frysninger fra øverst i nakken og nedover ryggraden. Stillhet – kun yogalærerens rolige stemme med nærmest hypnotiserende instruksjoner om pust og bevissthet. Jeg tenkte på at man kan dø når man er 80, som Kari, eller når man er 28, som Avicii. Man vet egentlig ikke når man dør, men man vet at man skal dø. Det er faktisk kanskje det eneste vi vet helt sikkert. Vi skal alle dø. Da er alt bare slutt, endelig punktum, evig stillhet – uavhengig av hvor mange historier man skapte eller fortalte, hvor mye man engasjerte seg, eller hvor mange man nådde ut til gjennom musikken eller hva det måtte være. Det spiller egentlig ingen rolle hva man gjør i livet, dør gjør man uansett. Jeg snakket med Kari på telefonen etter jeg hadde begynt å …

Noen ganger når jeg lurer på hva jeg egentlig lærer på skolen eller hva jeg kan bruke det til, må jeg minne meg selv på den lærdommen som kommer som en “bieffekt” av studiene, men som kanskje er vel så viktig å ha som ballast. Det er å være bevisst “tankens kraft” og å huske på at jeg alltid har et valg om hvordan jeg velger å ta stilling til en utfordring – og DET vokser man på! Noen ganger kan ting virke litt uoverkommelig og man kan se litt mørkt på det (se B under her). Men jeg har lært meg (og blir stadig utfordret på) at jeg må unngå å la slike tanker dominere – det hjelper meg rett og slett ikke med å løse oppgaven. Dersom jeg skal få ting gjort, må jeg faktisk snakke meg selv opp – en slags “peptalk”! I dag satt jeg på flyet fra Oslo til Amsterdam etter en innholdsrik og spesiell påske, og mobiliserte hodet mitt for å forberede meg på uka. Jeg skrev A) i …